Helt siden 1970 har det vært varslet om den kommende eldrebølgen. Og helt siden den gang har våre folkevalgte latt være å gjøre noe virkningsfullt for å imøtekomme den.
Det snakkes så fint og flott om at vi trenger flere sykepleiere og helsefagsarbeidere innenfor dette feltet. Og det blir snakket så fint og flott om hvor givende (og det er det også) det er å jobbe i helsesektoren. Problemet er bare at ingen kan leve av, og stifte familie og hjem, uten en lønn å leve av.
Det er nemlig svært få av de nyutdannede, og for så vidt de erfarne i mange tilfeller, som får en 100 prosent fast stilling. Og alle, om en jobber som vikar eller fast ansatt, må som regel gå i en turnus som medfører helgevakter, bakvakter og kamp om ekstravakter.
Det er i det hele tatt vanskelig å planlegge livet videre, kjøpe hus og stifte familie og så videre, slik dagens helsevesen er organisert. I det offentlige vel å merke. I det private er både lønn, arbeidstid og andre forhold vesentlig bedre.
Så; mener virkelig våre politikere at en blir rustet til å møte eldrebølgen, som startet allerede rundt 1970, ved å fortsette å opprette stillinger som folk, de fleste kvinner, ikke kan leve av?
Mener virkelig våre politikere at mennesker, de fleste kvinner, skal satse på et yrke som gjør at de ikke kan stifte familie fordi de ikke har råd?
Mener våre politikere at mennesker, de fleste kvinner, skal sette livene sine på vent for å jakte på ekstravakter for å mette seg selv og sine?
Politikerne lurer på hvorfor det er så vanskelig å få tak i mennesker som vil jobbe med dette. Og de lurer på hvorfor så mange blir uføretrygdet av arbeidet sitt. Og de lurer på hvorfor fødselstallene synker.
Hvis vi skal kunne møte den mye omtalte eldrebølgen, så må mennesker få lønn til å leve av. Sannheten er at om vi skal klare dette, må veksten i økonomien stoppe opp slik at folk får mer kjøpekraft. Det er nemlig ingenting som vokser inn i himmelen. Det meste som vokser for fort dør om det ikke hele tiden får nok næring. Det blir en ond sirkel det er umulig å komme ut av. Skjønner ikke være politikere at det er en sammenheng mellom for mye vekst og for lite næring?
Sannheten er at de slipper å forholde seg til dette selv. De sitter i møter og toer sine hender og klager på hvor vanskelig alt er. Mens de hvert andre år lovpriser seg selv og sine program mens de lover og lyver. Og klager over altfor lite penger til alt de vil gjøre.
Sannheten er at svært få av dem evner å tenke nytt. Sannheten er at det er mye enklere å være «bekymret» enn å måtte stresse livet av seg for å skaffe seg vakter nok til å overleve økonomisk. Sannheten er at dette systemet har vedvart i over 50 år! Og før eldrebølgen satte inn også.
Sannheten er at de er seg selv nok. Sannheten er at de vet at de lyver. Og sannheten er at Norge har penger nok.
Hva er så fasiten? I alle fall ikke å la mennesker i det som allerede er lavlønnsyrker stresse enda mer for å få en lønn til å leve av. Ei heller flere NOU’er som støver bort i en skuff. Ei heller flere møter og mer snikksnakk. Det må handles! Det må opprettes stillinger med en stillingsbrøk som er til å leve av.
Turnusene slik vi kjenner dem må endres radikalt. De ansatte må sees på en helt annen måte enn i dag. Vi må få ledere som evner å se arbeidstakeren, ikke bare sine budsjetter og sine overordnede. Vi må velge tillitsvalgte som er der for arbeidstakerne, ikke bare seg selv og ledelsen.
Og kanskje må det offentlige lære litt av de private. For det er vel bedre å gi mennesker et verdig arbeidsliv og en verdig alderdom enn å følge fastgrodde mønstre og ideologi?